Medisin for lærarutdanninga?

Etter to dagar som lærarstudent er det nok i tidlegaste laget å seia noko om kvaliteten på utdanninga. Men eg undrar meg over måten studiet er lagt opp på. Fire år med stort sett fire dagar à 3 timar undervisning i veka. Hundre – 100 – dagar rettleidd praksis i felten totalt gjennom heile studiet. Sett på spissen: skal vi verta lærarar, eller snarare høgskulestudentar i lærarfag?

Tenk deg at det var motsett – at kjernen i utdanninga var praksis med rettleiing, med teorien meir som ein kommentar. Tenk deg at lærarutdanninga sjølv driv ein ekte skule med ekte elevar, i tillegg til lærarar og studentar. Gjennomkompetente lærarar underviser elevane. Studentane er hovudsakleg assistentar for lærarane. Skulen har så mange lærarar per elev at er rikeleg med tid for lærarar og studentar til å gå gjennom, drøfta og utvikla undervisningsopplegget, i tillegg til å gjennomføra sjølve undervisninga.

Les resten av innlegget »

Psykiatri utan empati

«Det som gjør personlighetsforstyrrelsesbegrepet annerledes og mer sensitivt enn andre i psykiatrien, er at det i bunn og grunn ikke dreier seg om noe man har, men om noe man er», skriv Andreas Gaasland i Morgenbladet 8. januar. Med dette rører han ved eit kjerneproblem i det psykiske helsevesenet: makta til å avgjera kva eit menneske er, til å fanga det i ord – i diagnosar, epikrisar og journalar.

Les resten av innlegget »