Psykiatri utan empati

«Det som gjør personlighetsforstyrrelsesbegrepet annerledes og mer sensitivt enn andre i psykiatrien, er at det i bunn og grunn ikke dreier seg om noe man har, men om noe man er», skriv Andreas Gaasland i Morgenbladet 8. januar. Med dette rører han ved eit kjerneproblem i det psykiske helsevesenet: makta til å avgjera kva eit menneske er, til å fanga det i ord – i diagnosar, epikrisar og journalar.

Les resten av innlegget »

Om Cameron Carpenter og å vera seg sjølv i musikken

Mange musikarar i den klassiske tradisjonen gjev inntrykk av å gjera alt for å ikkje vera seg sjølve i musikken. Musikaren har status som eit medium, ein rein formidlar for den geniale komponisten. Folk går på konsert for å «høyra Bach», trass i at gamle Johann Sebastian forlét oss i 1750. Om dei som skal framføra musikken har godt ry på seg som Bach-tolkarar er det bra. Då kan vi koma nærare intensjonane, det Thomaskantoren meinte der han sat og komponerte. Så langt er det velkome at utøvarane set preg på musikken.

Men ingen må tru at dei kan tilføra musikken noko nytt, noko komponisten ikkje sjølv hadde i tankane, utan å fornedra meisterverket. Kven av oss døyelege kan vel måla seg med Bach og Beethoven?

Les resten av innlegget »

Kyrkjemusikalske kjettarord

I dag er det tre år sidan eg heldt min fyrste orgelkonsert i utlandet. Her på bloggen vil eg i tida som kjem kasta fram nokre tankar eg har gjort meg om framføring og formidling av musikk, som utøvar og publikummar. Dei kan vera hard kost for nokon, men det får det heller vera. Ta del i ordskiftet ved å skriva i kommentarfeltet under artikkelen.

Musikk er menneskeleg samhandling. Sosiologar ville kalla det «relasjonelt». Ein enklare måte å seia det på er at musikk oppstår mellom menneske – og då tenkjer eg musikk som i Bach og Beatles, ikkje «søt musikk». (Ei anna sak er at dyr òg er musikalske, men det får eg koma tilbake til ein annan gong.)

Inga samhandling utan handling. Nokre musikalske handlingar er ytring, mottak og tilsvar. Under ei framføring går desse handlingane i krinslaup inni meg som utøvar. Eg ytrar meg ved å spela. Eg tek imot ved å lytta til det eg spelar. Eg svarar ved å spela vidare, kan henda på ein litt annan måte som fylgje av lyttinga. Alt skjer sjølvsagt samstundes, men dei tre handlingane heng ihop på eit vis. Eit liknande krinslaup går mellom meg og publikum.

Les resten av innlegget »

(English) Is learning the organ different from learning other things?

I orginally posted this on the PipeChat mailing list almost five years ago, at age 15. I’ve changed my mind on many things since then, but this post still represents my views fairly well. If you find it interesting, do read the 2001 book The Hacker Ethic, in which Pekka Himanen provides some extremely thought-provoking perspectives on this and related issues.

We need to ask ourselves one very fundamental question: Is learning how to make music (in this case, organ music) different from learning other things?

Les resten av innlegget »