I morgon, 1. desember, tred Lisboa-traktaten i kraft i EU. Førre månad vart eg spurd om å oppsummera konsekvensane av traktaten på 300 ord for bladet Motmæle*. Teksten vart til faktaboks, men her kan du lesa originalen**. For å gjera det enkelt omtalar eg traktaten berre som Lisboa.
To presidentar
Medan leiarskapen i det europeiske rådet i dag går på omgang mellom medlemslanda, skal rådet ifylgje Lisboa velja ein president som sit i to og eit halvt år. Dette vervet har vore omtala som «EU-president», men kjem ikkje i staden for presidenten i Europakommisjonen, den førebels mektigaste stillinga i unionen. EU får altså to presidentar, og korleis tilhøvet mellom dei to embetta vert sjåande ut er eit nokså ope spørsmål.
Éin utanriksminister
Med Lisboa vert dessutan verva som høgkommisær for den sams utanriks- og tryggleikspolitikken og kommisæren for ytre samband og europeisk grannelagspolitikk slegne ihop til éin høgkommisær for unionen i utanrikssaker og tryggleikspolitikk. Med slike namn er det kanskje ikkje så rart at media helst talar om at EU no får sin eigen «utanriksminister».
Sterkare parlament
Det folkevalde Europaparlamentet får ei større rolle å spela på nokre felt der ministerrådet tidlegare har rådd grunnen åleine, mellom anna transport. Parlamentet får dessutan meir ansvar for EU-budsjettet enn før.
Grunnleggjande rettar
Lisboa gjer fråsegna (charteret) om grunnleggjande rettar rettsleg bindande for alle medlemsstatane. Dette er eit dokument frå år 2000 som i det store og heile speglar den europeiske menneskerettskonvensjonen.
Frå tre pålar til ein person
Av historiske grunnar byggjer EU i dag på tre pålar: Den europeiske felleskapen, den sams utanriks- og tryggingspolitikken og det rettspolitiske samarbeidet. Lisboa fører til at denne inndelinga fell bort. EU får status som ein «juridisk person», slik at unionen i seg sjølv kan gå inn i avtalar med andre statar.
*: Medlemsbladet til Norsk Målungdom. Er du under 26, har du å melda deg inn.
**: Nett det fyrste avsnittet er skrive om. Men artikkelen over, inkludert overskrifta, er framleis nøyaktig 300 ord lang.
Gå bort frå meg, de som er forbanna, til den evige elden som er gjord i stand for djevelen og englane hans. For eg var svolten, men de gav meg ikkje mat; eg var tørst, men de gav meg ikkje drikke; eg var framand, men de tok ikkje imot meg; eg var naken, men de kledde meg ikkje; eg var sjuk og i fengsel, men de såg ikkje til meg … Alt det de ikkje gjorde mot ein av desse minste, det har de heller ikkje gjort mot meg.
Utdraget er frå preiketeksten i Den norske kyrkja førre sundag, den såkalla domssundagen. Med slike tekstar på det faste programmet, er det til å undrast over kvifor statsreligionen ikkje vekkjer meir oppsikt. Det er harde ord Jesus vert sitert på, og dessutan så klare ord at bodskapen vanskeleg kan dempast utan å ha teologisk embetseksamen. Til gjengjeld presterer prestane ofte sine mest imponerande tolkingstekniske kunststykke nett denne sundagen. Dei færraste vågar å leggja retoriske knep på hylla og la teksten konfrontera oss ope.
This documentary follows Daniel Tammet, a man of almost unbelievable mental abilities in fields like mathematics and languages. A beautiful film about an extraordinary person.
We have been experiencing something of a wave of new, sizeable pipe organs in Norway for the past decade, as several cathedrals and main churches have had their post-war instruments rebuilt or replaced. Not without reason: the 1940′s to 80′s are widely considered a low point of Norwegian organ building, even though there certainly are gems worthy of restoration and preservation from this period as well. This wave seems not to be affected by the economic crisis, probably because new instruments are subject to generous funding by Europe’s most affluent petroleum state.
For some time, comparatively little happened to the organ scene of Oslo, the capital city, but this is changing.
I dag har eg søkt på eit kurs i Esperanto på Stockholms universitet til våren. Kurset er utelukkande nettbasert, gjev 7,5 studiepoeng og har søknadsfrist den 18. desember, så det er berre å slengja seg med! Les meir om kurset og klikk på Anmäl for å søkja. Det er ingen førekunnskapskrav – alt som trengst er eit vitnemål frå vidaregåande skule, og svenskane handsamar norske vitnemål like godt som Samordna opptak.
Kva kan du bruka Esperanto til? Bortsett frå at det er den enklaste måten å utvida språkportefølja di på, kan du lesa meir om praktiske og ideologiske grunnar hjå det norske esperantoforbundet Norvega Esperantista Ligo.
Korleis ser det ut? Her er opninga av La Montarino (Haugtussa) av Arne Garborg, omsett av Odd Tangerud i samarbeid med Anja Karkiainen:
Al vi, vi pala marĉa ej’
kun meniant’,
arde’, pluvi’ sur erikej’,
jen mia kant’.
Eriko velka sur dekliv’
de sonĝa mont’,
al vi mi kantas pri la viv’
en sombra mond’.
So you think that money is the root of all evil. Have you ever asked what is the root of all money?
I don’t tend to quote Ayn Rand very often, but in this case she had a point. Given how money influences practically every aspect of our lives, it’s astonishing that most people know next to nothing about how the monetary system works. Paul Grignon’s 47-minute animated presentation «Money as Debt» eloquently guides us through the historical roots of money as we know it. Unfortunately, even this film gets into some well-refuted conspiracy theories, as pointed out by the blog Sounds Familiar. Yet the presentation remains excellent, and the main part of the blogger’s critique — that alternative policies as suggested in the film would cause a steady state economy — is actually good news for those of us who believe that a system based on eternal exponential growth is unsustainable.
Mange musikarar i den klassiske tradisjonen gjev inntrykk av å gjera alt for å ikkje vera seg sjølve i musikken. Musikaren har status som eit medium, ein rein formidlar for den geniale komponisten. Folk går på konsert for å «høyra Bach», trass i at gamle Johann Sebastian forlét oss i 1750. Om dei som skal framføra musikken har godt ry på seg som Bach-tolkarar er det bra. Då kan vi koma nærare intensjonane, det Thomaskantoren meinte der han sat og komponerte. Så langt er det velkome at utøvarane set preg på musikken.
Men ingen må tru at dei kan tilføra musikken noko nytt, noko komponisten ikkje sjølv hadde i tankane, utan å fornedra meisterverket. Kven av oss døyelege kan vel måla seg med Bach og Beethoven?
